Å innføre ASK handler ikke bare om å velge en app. Det handler om å forstå hvordan personen deltar i sitt eget liv, gi personen et kommunikasjonsmiddel med en gang, og så organisere et team som holder verktøyet i bruk overalt der personen lever. Et team som fungerer, gjør ofte mer for kommunikasjonen enn det beste verktøyet.

Må du vente til kartleggingen er ferdig før du tilbyr et verktøy?

Nei. Ingen alder, kognitivt nivå eller diagnose er et vilkår for tilgang til ASK, og å øve på såkalte «forutsetninger» isolert gir ikke bedre kommunikasjon (Kangas & Lloyd, 1988; Romski & Sevcik, 1988). Gi personen et kommunikasjonsmiddel under kartleggingen, og juster det underveis. Si også til familien, allerede ved første møte, at ASK ikke bremser talen: se ASK og tale og Myter om ASK.

Kartlegg deltakelsen, ikke bare personen

Deltakelsesmodellen (Beukelman & Mirenda), som ASHA også bruker, fungerer som en sirkel:

1. Beskriv deltakelsen til personen i aktivitetene og kommunikasjonsbehovene, sammenlignet med jevnaldrendes.
2. Finn hindringene, som er av to slag: mulighetshindringer (regler, praksis, kunnskap, ferdigheter eller holdninger hos menneskene rundt) og tilgangshindringer (knyttet til personens egne forutsetninger).
3. Velg tiltak: skap muligheter, styrk de naturlige ferdighetene, tilpass omgivelsene, gi ASK.
4. Planlegg for i dag og for i morgen, med opplæring av personen og samtalepartnerne.
5. Vurder deltakelsen, og begynn på nytt.

Denne rammen hindrer at kartleggingen bare handler om individets ferdigheter: mange av hindringene ligger i omgivelsene.

Kartlegg kommunikasjonsbehovene

Ett skjema per situasjon

Kartleggingen av kommunikasjonsbehov (Beukelman mfl., 1985) deler hvert behov inn i helt nødvendig, ønskelig, lite viktig eller å planlegge for. Den går gjennom:

• budskapene: tilkalle hjelp, nødsituasjoner, ja/nei, ønsker, samtale, følelser, medisinske behov …;
• formene: muntlig, skriftlig, telefon, privat;
• samtalepartnerne: folk som ikke leser, ukjente, grupper, folk med hørselstap;
• stedene: støyende steder, utendørs, i bilen;
• stillingene: i senga, mens man går, liggende.

Flere informanter

Når foreldre, logopeder og lærere spørres hver for seg, foreslår hver av dem ord som de andre ikke har nevnt (Morrow mfl., 1993). Personen selv er fortsatt den viktigste kilden, og har siste ord. Kartleggingen av sosiale nettverk (Blackstone & Hunt Berg, 2003), som tegner opp fem sirkler av samtalepartnere, viser ofte at bare familien og betalte fagfolk er igjen.

Verktøy som hjelper

For tidlig kommunikasjon hjelper Communication Matrix (Rowland, 2004) eller CSBS (Wetherby & Prizant, 1993) med å finne ut hvilket stadium personen er på. Kartlegginger av typen MacArthur-Bates CDI gir et kart over de første ordene, men listen må lukes, fordi informantene ofte krysser av for for mange. Kartlegg også forståelsen med og uten visuell støtte: noen forstår mye bedre når det som sies, følges av skrift eller bilder (Light mfl., 1998).

Kartlegg uten å stole på én enkelt test

• Observer over flere dager, på flere steder og med flere samtalepartnere. Unngå å komme med prognoser.
• Velg dynamisk kartlegging (lære bort, så teste) og funksjonelle kriterier framfor modifiserte standardiserte tester.
• Test symbolene grundig: et ja/nei-svar har femti prosent sjanse for å være riktig ved en tilfeldighet; varier plasseringen av målsymbolene, følg med på om personen foretrekker en bestemt plassering, og velg bevisst distraktorer som ligner visuelt eller i betydning.
• Test alle ordtyper, ikke bare substantiver: handlinger, spørsmål, sosiale ord. Abstrakte ord gir dårligere resultater: det er en grunn til å lære dem bort, ikke til å fjerne dem.
• Kartlegg tilgangen ved å begynne med direkte utpeking: hånden, så blikket, så hodet, så foten. Sittestilling, brytere og øyestyring er beskrevet i Tilgang: sittestilling, bryter, øyestyring.

Velg det første systemet

Oppsummer kartleggingen i en kravliste og sammenlign systemene med den, heller enn med programmet du kjenner best eller med sammenligningstabeller over funksjoner, som aldri er validert og ofte favoriserer de mest teknologiske løsningene (Beukelman & Light, 2020): sjekklisten over kriterier og opplegget for utprøving finner du i Velge verktøy: papir, nettbrett, utprøving.

Hvem gjør hva i teamet?

Samtalepartnerne er halve systemet: de som modellerer, gir tid og svarer på hvert forsøk, oppnår stor framgang (Kent-Walsh mfl., 2015; O'Neill, Light & Pope, 2018).

Ett mulig medlem blir ofte glemt: en voksen som selv bruker ASK. Mentorordninger med erfarne brukere hjelper både mentoren og den som får støtte (Beukelman & Light, 2020).

Utnevn en ASK-ansvarlig

Når alle tror at en annen oppdaterer verktøyet, skjer det ingenting på flere måneder. Utnevn én person som i hverdagen har ansvar for å:

• legge til nye ord og fjerne dem som ikke lenger brukes;
• sjekke at enheten er ladet og at papirkopien er oppdatert;
• vise verktøyet til nye samtalepartnere (vikarer, nye kolleger, studenter i praksis);
• lære opp den som skal overta rollen hvis den ASK-ansvarlige slutter.

I institusjoner og tjenester for personer med funksjonsnedsettelse bør denne rollen stå i virksomhetens plan for ASK: se ASK i institusjoner og tjenester.

Bli enige om det viktigste

Disse punktene må være felles for alle arenaene i personens liv:

1. Samme verktøy, med samme oppsett. Hvis ordene ikke står på samme sted hjemme og på skolen, må personen lære alt på nytt. Se Organisere rutenettet: størrelse, faste plasser, farger.
2. Samme ja / nei-signal, kjent av alle og skrevet ned.
3. En signalordbok: personens egne gester, lyder eller reaksjoner, hva de betyr og hvordan man svarer på dem, hengt opp der personen lever. Se «Slik snakker du med meg»-kortet.
4. Felles mål: hvilken ferdighet, med hvem, i hvilke situasjoner, og hvordan man skal se at den er lært.
5. Hvem legger til hvilke ord, og når: for eksempel sender læreren ordlisten for neste tema, og familien legger til ordene fra helgen.
6. En plan B: en identisk papirtavle til turer, badet og når teknikken svikter.

Gi samtalepartnerne opplæring, litt og ofte

Mindre enn fem timers opplæring er nok til å endre praksis, og korte opplæringer «akkurat i tide» på 15 til 20 minutter har målbar effekt (Kent-Walsh & Binger, 2013; Holyfield mfl., 2018). Foreldre foretrekker flere korte økter, på omtrent en time, framfor en hel dag (Meder & Wegner, 2015). En enkel metode (Kent-Walsh & McNaughton, 2005):

1. beskriv strategien (for eksempel å vente 5 til 10 sekunder);
2. vis den i en virkelig situasjon;
3. be samtalepartneren forklare den med egne ord;
4. øv med umiddelbar tilbakemelding;
5. bruk den i hverdagen, med støtte som gradvis trappes ned;
6. planlegg hvordan den skal holdes ved like i nye situasjoner.

I én studie ga opplæring på avstand med skjermdeling like godt resultat som fysisk oppmøte (Quinn mfl., 2011): nyttig når logopeden og skolen ligger langt fra hverandre. Strategiene som skal læres bort: Modellere, vente, svare.

Del informasjon uten å gjøre det tungvint

• På skolen er møtene om elevens opplæring, for eksempel i ansvarsgruppen, et naturlig sted å gå gjennom ASK og skrive den inn i den individuelle opplæringsplanen (IOP): se ASK i skolen.
• I hverdagen lar en visuell kontaktbok eller en digital livsbok personen fortelle om dagen sin fra det ene stedet til det andre.

Lykkes med overgangene: ny klasse, ny institusjon, voksen alder

Ny klasse, ny institusjon, flytting, overgangen til tilbud for voksne: det er her tråden oftest ryker. En person med traumatisk hjerneskade bodde på elleve forskjellige steder på femten år, og tapet av hjelpere med opplæring var hovedgrunnen til at personen sluttet å bruke ASK (Fager mfl., sitert av Beukelman & Light, 2020). Noen regler:

• besøk det nye stedet på forhånd og finn ordene som kommer til å mangle;
• ikke bytt verktøy samtidig som personen bytter sted;
• lag en overføringsmappe: ordforrådet, «Slik snakker du med meg»-kortet, signalordboken, tilgangsinnstillingene;
• gi det nye teamet en kort opplæring.

I ungdomsårene og i voksen alder må personen selv bestemme over profilen sin og over hva som deles: spør om samtykke før du deler budskapene eller notatbøkene. For voksenlivet, se Ungdom og voksen alder.

Følg framgangen og hold verktøyet i bruk

Skriv konkrete mål som angir ferdigheten, hjelpemiddelet, samtalepartnerne, stedene og kriteriet. Måloppnåelsesskalaen (goal attainment scaling), med verdier fra −2 til +2 og revidert omtrent hver tredje måned, gjør det mulig å følge utviklingen. Revider også ved hver overgang og hver endring i helsen.

De vanligste grunnene til at ASK blir lagt bort, handler nesten alltid om fellesskapet: et dårlig tilpasset verktøy, et ordforråd som aldri oppdateres, samtalepartnere uten opplæring, motstand hos en i familien, tap av hjelpere ved bytte av tilbud. Hver av dem har sitt mottiltak i denne guiden: gå tilbake til de kartlagte behovene, en ASK-ansvarlig, en kort opplæring for nye, en overføringsmappe.

Ofte stilte spørsmål

Hvem bør lede ASK-teamet?

Ofte logopeden, men det er ingen regel. Det viktige er at den ASK-ansvarlige er tydelig utpekt.

Må alle fagfolkene bruke samme app?

For personen: ett system med samme oppsett overalt. Fagfolk kan jobbe med andre programmer på sin side: et åpent utvekslingsformat som OBZ, som Pictalk Buddy kan importere og eksportere, gjør det mulig å dele tavlene.

Hva gjør man når familien og skolen er uenige?

Gå tilbake til to spørsmål: hva hjelper personen til å delta mer, og hva mener personen selv? Å respektere personens preferanser kan gjøre at læringen går raskere (van der Meer mfl., 2011), og kommunikasjon er en rettighet: se Hva er ASK?.

Pictalk Buddy samler ASK-tavler, visuell agenda, veiledede sekvenser og livsbøker, med de samme piktogrammene, på Android, iOS, nettet og klokken. Appen har valgfri pris og er utviklet av en ideell forening. Oppdag Buddy

Kilder

• Beukelman, D. R. & Light, J. C. (2020). Augmentative & Alternative Communication (5. utg.). Brookes, kap. 2, 3, 4, 8, 11, 17.
• Studier sitert etter denne boken: Kangas & Lloyd, 1988; Romski & Sevcik, 1988; Beukelman mfl., 1985; Morrow mfl., 1993; Blackstone & Hunt Berg, 2003; Rowland, 2004; Wetherby & Prizant, 1993; Light mfl., 1998; Kent-Walsh mfl., 2015; O'Neill, Light & Pope, 2018; Costigan & Light, 2010; Kent-Walsh & Binger, 2013; Holyfield mfl., 2018; Meder & Wegner, 2015; Kent-Walsh & McNaughton, 2005; Quinn mfl., 2011; Fager mfl.; van der Meer mfl., 2011.