Barnet ditt er 2, 3 eller 4 år og snakker ikke, eller svært lite, og du lurer på om du bør være bekymret. Her er holdepunktene, hvem du kan kontakte i Norge og hva du kan gjøre allerede denne uken. Hovedbudskapet: ikke vent på ordene eller på en diagnose før du gir barnet en måte å kommunisere på.

Holdepunkter: hva som er forventet, og hva som bør vekke bekymring

Hvert barn har sitt tempo, og språket utvikler seg ikke etter en fast dato. Likevel finnes det holdepunkter. Ved typisk utvikling kommer de første ordene rundt 12 måneder (Bloom, 2000, sitert etter Beukelman og Light, 2020). Barn begynner å sette sammen to ord når de kan rundt femti, vanligvis mellom 18 og 24 måneder (Owens, 2005). Rundt 3 år kommer små setninger med tre ledd.

En sjekkliste for å oppdage tegn på uvanlig utvikling hos barn under 7 år nevner blant annet disse varseltegnene for språk:

• sier ikke fem ord av seg selv ved 18 måneder;
• sier ikke mer enn ti ord, eller setter ikke sammen to ord («pappa borte», «mer kake»), ved 24 måneder;
• lager ikke små setninger med tre ord, eller forstår ikke en enkel beskjed uten gester, ved 3 år;
• et språk som personer utenfor familien ikke forstår, ved 4 år;
• og, i alle aldre, tilbakegang: ord eller gester som forsvinner.

Ett punkt er helt tydelig: uansett alder er foreldrenes bekymring i seg selv et varseltegn, som gir grunn til en grundig vurdering av utviklingen. Det samme gjelder all tilbakegang eller manglende fremgang (HAS, 2020, Troubles du neurodéveloppement : repérage et orientation). Med andre ord: du trenger ikke å «være sikker» for å be om en vurdering.

Hvem bør du kontakte, og i hvilken rekkefølge?

Dette er de vanligste veiene inn i Norge.

1. Legen som følger barnet (fastlegen, eller helsestasjonen). Fortell om det du har sett, med konkrete eksempler og gjerne korte videoer.
2. En hørselsundersøkelse. Nedsatt hørsel, også delvis eller varierende, kan bremse språket. Det er en undersøkelse som bør tas tidlig.
3. En kartlegging hos logoped, ofte via kommunen, helsestasjonen eller PP-tjenesten. Logopeden vurderer forståelse, uttrykk og kommunikasjon uten ord, og kan tilby behandling og ASK. Ventetiden kan være lang: be om det tidlig.
4. Habiliteringstjenesten for barn og unge. Fastlegen kan henvise barnet hit når det er tegn på en nevroutviklingsforstyrrelse. Tjenesten utreder og følger opp barnet og familien, i samarbeid med kommunen.
5. Andre spesialisttjenester: barneavdelingen på sykehuset eller barne- og ungdomspsykiatrien (BUP). Legen eller habiliteringstjenesten henviser dere ved behov.
6. Hjelp i barnehagen og hjelpemidler, senere. PP-tjenesten (PPT) vurderer om barnet trenger spesialpedagogisk hjelp i barnehagen, og NAV Hjelpemiddelsentral låner ut hjelpemidler, også kommunikasjonshjelpemidler. Veiledningen Finansiere ASK beskriver framgangsmåten.

Hvis det blir stilt en diagnose, kan du lese videre i Autisme og ASK eller Downs syndrom og ASK.

Ikke vent på diagnosen for å kommunisere

Utredninger tar måneder. I mellomtiden har barnet ditt ting å si: det er sultent, har vondt, vil leke, vil at du skal se på det. Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) gir barnet en måte å si det på i dag, med piktogrammer, bilder, gester eller en app som snakker (Hva er ASK?). Når man mistenker en nevroutviklingsforstyrrelse, anbefales det å starte tiltak uten å vente på at diagnosen er bekreftet.

• «Han er for liten, hun er ikke klar.» Det finnes ingen forkunnskapskrav, og de minste har også nytte av det: se Myter om ASK.
• «Hvis barnet får bilder, gidder det ikke å prøve å snakke.» Studiene viser at ASK ikke bremser talen, og ofte støtter den: se ASK og tale.

Denne uken hjemme: sjekklisten

1. Skriv ut noen piktogrammer. Du trenger ikke et dyrt apparat for å begynne: noen utskrevne og laminerte piktogrammer, plassert der ting skjer (bordet, badet, ytterdøren), er nok de første ukene. Piktogrammene fra ARASAAC er gratis.
2. Velg ord som betyr noe for barnet (navnene i familien, kosedyret, favorittmaten, med bilder av deres ting og deres folk), pluss noen små ord som kan brukes overalt: mer, ferdig, stopp, hjelp, vil, nei. Det er blandingen som virker (Laubscher og Light, 2018). Liste og forklaringer: Hvilke ord verktøyet bør ha.
3. Vis hvordan det gjøres. Når du snakker til barnet, trykker du på de tilsvarende piktogrammene på barnets tavle («mer såpebobler!»): det er modellering, strategien med best støtte i forskningen. Slik gjør du: Modellere, vente, svare.
4. Vent, og svar. Gi en ordentlig pause på 5 til 10 sekunder mens du ser på barnet, og reager så på alle forsøk: et blikk, en gest, et piktogram som blir trykket på «tilfeldig».
5. Ikke bare ønsker. Sørg for at barnet kan si «nei», kommentere («æsj», «wow») eller rope på noen: Mer enn å be om ting.
6. Vis hva som skjer etterpå, med bilder. Et enkelt «først / så» (først skoene, så parken) gjør ofte overgangene mindre vanskelige: Visuell støtte: agenda, sekvenser, timer.

En app på telefon eller nettbrett gir en stemme som alle hører, også på avstand: se Velge verktøy: papir, nettbrett, utprøving. Pictalk-vokabularene (PicTalk Basis 24, PicTalk Springbrett 48, PicTalk Horisont 80) er presentert på siden deres.

Ha alltid verktøyet innen rekkevidde

Et barn kan ikke si «jeg er tørst» hvis tavlen ligger i et skap: verktøyet følger barnet overalt, som stemmen.

• En fast plass i hvert rom dere bruker, i håndhøyde.
• En laminert papirversjon til de gangene nettbrettet er upraktisk: badekaret, svømmehallen, leiren, bilen.

Bygg ASK inn i rutinene

Du trenger ikke egne økter: rutinene kommer tilbake hver dag, i samme rekkefølge, med de samme ordene, og det er ideelt for å lære. Små barn ordner dessuten ordene sine etter situasjoner heller enn etter kategorier (Fallon, Light og Achenbach, 2003). Velg én eller to rutiner å begynne med, ikke alle på en gang.

Noen ord kommer igjen overalt: mer, ferdig, hjelp, vil. Det er kjerneord; ha dem alltid på samme sted, så bevegelsen blir automatisk (Organisere rutenettet). Legg til de personlige ordene: navnet på lillesøster, navnet på hunden, merket på favorittfrokostblandingen. For å gi ekte grunner til å kommunisere (en liten porsjon for å be om mer, en boks som er skrudd litt for hardt igjen for å be om hjelp), se ideene i Modellere, vente, svare.

Et ark til besteforeldre, barnevakt og andre nære

Jo flere som bruker verktøyet, jo oftere ser barnet at det virker. Lag et ark på én side til dem som passer barnet:

• Hvor verktøyet er, og hvor de viktige ordene er (mer, ferdig, hjelp, nei, favorittordene).
• Hvordan man viser: snakk normalt, i hele setninger, og trykk på ett eller to nøkkelord samtidig.
• Hvordan man venter: 5 til 10 sekunder, mens man ser på barnet, uten å fullføre setningen for det.
• Hvordan man svarer: reager på alle forsøk, også når de er unøyaktige, uten å kreve et talt ord.
• Regelen: verktøyet legges ikke bort, og det tas aldri fra barnet som straff.

Søsken er ofte utmerkede modeller, særlig hvis man gjør det til en lek. For å forklare de gestene og reaksjonene som er typiske for barnet ditt, kan du legge til en signalordbok: se «Slik snakker du med meg»-kortet. Materiell for utskrift finner du på ressurssiden.

Hold vokabularet levende

Et vokabular som aldri endres, havner i en skuff: manglende oppdatering er en av de vanligste grunnene til at verktøy blir lagt bort (Johnson mfl., 2006). Legg til ord når de blir nyttige: den nye vennen, turen til dyreparken på lørdag, tegnefilmen barnet er opptatt av nå. Et bilde tatt med telefonen er nok. I Pictalk-vokabularene finnes det tomme og skjulte ruter, slik at vokabularet kan vokse uten at noe flyttes.

Dette bør du unngå

• Å vente og «se det an». Tid uten en måte å kommunisere på er vanskelig å ta igjen.
• Å teste barnet («vis meg hunden») i stedet for å ha ekte samtaler.
• Å legge bort verktøyet så det ikke blir ødelagt, eller ta det fra barnet som straff: det er stemmen til barnet.
• Å kreve et talt ord før du svarer på et piktogram. All kommunikasjon teller.

Ofte stilte spørsmål

Toåringen min snakker ikke: er det nødvendigvis alvorlig?

Nei, ikke nødvendigvis. Noen barn snakker sent og tar igjen forsinkelsen, men det kan man ikke vite på forhånd: det er alltid riktig å snakke med legen, og å begynne med ASK er ingen risiko for talen.

Barnet mitt rører ikke tavlen: hva gjør jeg?

Fortsett å vise hvordan det gjøres uten å kreve noe, sjekk at ordene du tilbyr virkelig interesserer barnet, og svar på alle forsøk. Læringen skjer først gjennom å se på.

Hvem kan hjelpe meg å komme i gang med ASK?

Logopeden er fagpersonen å henvende seg til, men du kan begynne selv med noen piktogrammer og modellering, og så bygge opp arbeidet sammen med dem som følger barnet: se Innføre ASK i team.

Pictalk Buddy samler ASK-tavler, visuell agenda, veiledede sekvenser og livsbøker, med de samme piktogrammene, på Android, iOS, nettet og klokken. Appen har valgfri pris og er utviklet av en ideell forening. Oppdag Buddy

Kilder

• Beukelman, D. R. & Light, J. C. (2020). Augmentative & Alternative Communication (5. utg.). Brookes. Studier sitert: Bloom, 2000; Fallon, Light & Achenbach, 2003; Johnson mfl., 2006; Laubscher & Light, 2018.
• Owens, R. E. (2005). Language Development: An Introduction. Allyn & Bacon.
• Haute Autorité de santé (2020). Troubles du neurodéveloppement : repérage et orientation des enfants à risque.
• Grille «Détecter les signes d'un développement inhabituel chez les enfants de moins de 7 ans».